Aldri før har jeg vært så nære han, men likevel så uendelig langt vekk.
En liten oppdatering. Ringene er lagt på hyllen og jeg skal flytte ut med barna. Jeg klarer ikke finne ord som forklarer hva jeg føler. Det er uendelig trist. Det er en fysisk smerte inni meg jeg aldri tidligere har vært borti. Det er en blanding av forståelse, sorg og sinne. Jeg er ikke sint på han, han er på ærlig med seg selv og med meg. Og han gjør ingenting galt! Men jeg er sint på at det ikke er noe jeg kan gjøre. Jeg må bare se på at jeg mister han. Det har ikke vært noen konflikter, vi er langt i fra uvenner og vi snakker fortsatt fantastisk sammen. Men det føltes ikke rikig for han å dele livet sitt med meg. Det må jeg respektere. Fryktelig vondt, men ærlig sagt.
En dag vil jeg nok klare å våkne, tenke at dette er den første dagen i resten av mitt liv og til slutt se en mening med dette også. For det er helt sikkert en mening, selvom den er fryktelig langt vekk akkurat nå. Vi skal klare å være gode venner, men jeg trenger tid. Mye tid. Vil ikke skrive så mye, for å ikke gjøre det vanskeligere for noen av oss. Har sikkert skrevet for mye allerede. Men en oppdatering her måtte til. Så nå er ringene lagt på hyllen...
"Så tar du i døra, en sval liten trekk
Og jeg puster deg inn, og jeg puster deg vekk..."
- Kjersti Aune